Et lån som aldri burde vært gitt

Dette er en type sak vi ser oftere enn vi burde. Banker og låneformidlere sikter seg inn mot sårbare grupper, og presenterer svært risikable lån som en praktisk løsning. I realiteten trekkes kundene deres inn i en gjeldsfelle som med høy sannsynlighet ende i økonomisk ruin. I denne saken visste både banken og låneformidleren at lånet i all hovedsak skulle brukes til å dekke spillegjeld. Likevel ble lånet gjennomført med vår klients bolig som sikkerhet.

Her lå også kjernen i saken. Etter finansavtaleloven 1999 § 46 b hadde banken plikt til å foreta en forsvarlig kredittvurdering. Etter § 47 hadde banken plikt til å fraråde lånet dersom kundens økonomiske evne eller andre forhold på kundens side tilsa at hun alvorlig burde overveie å avstå fra å ta opp kreditten. Vårt hovedpoeng var at banken sviktet på begge punkter.

Hva vi gjorde

Advokat Hansen gjennomgikk dokumentasjonen fra låneprosessen, herunder bankens kredittgrunnlag, forutsetningene som var lagt til grunn ved vurderingen av betjeningsevne og hvilken veiledning som var gitt om solidaransvar og risikoen ved pantsettelse av egen bolig. På vegne av kunden tok vi saken opp med banken og krevde at låneforpliktelsen ble lempet og at pantet ble slettet. Banken avviste kravet, og saken ble brakt inn for Finansklagenemnda Bank.

Det banken gjorde galt

Banken forsøkte å gjøre saken til et spørsmål om vanlige kredittberegninger. Den viste til inntekt, belåningsgrad og samlet betjeningsevne. Problemet var at banken vurderte lånet som om dette var en ordinær og balansert lånesituasjon, når realiteten var noe helt annet.

Vår klient tok den reelle risikoen for et lån hun i svært liten grad hadde nytte av selv. Lånet gikk i hovedsak til å refinansiere partnerens spillegjeld. Partene var dessuten registrert på ulike adresser da lånet ble tatt opp, selv om banken i praksis bygget vurderingen på en felles husholdningsøkonomi. Samtidig hadde klienten allerede betydelig gjeld. Når banken likevel lot henne stille egen bolig som sikkerhet for en annens gjeld, mente vi at det var et klart brudd både på kravet til forsvarlig kredittvurdering og på frarådingsplikten.

Vi bygget også saken opp mot utlånsforskriften 2020 § 6, som sier at lån som hovedregel ikke skal gis dersom kundens samlede gjeld overstiger fem ganger årsinntekten. Etter nemndas vurdering var gjeldsbelastningen allerede før låneopptaket så høy at det ikke var grunnlag for ytterligere opplåning.

Advokatarbeidet som snudde saken

Advokat Geir Hansen gikk grundig inn i dokumentasjonen og bygget saken rundt det banken ikke kom unna: hva lånet faktisk gikk til, hvem som fikk fordelen av det, hvem som satt igjen med risikoen, og hvilke varsellamper som burde blinket hos banken før lånet ble innvilget.

En grundig gjennomgang av saksdokumentene avdekket et sammensatt bilde: lånet dekket i realiteten partnerens spillegjeld, klienten hadde begrenset nytte av midlene, hennes økonomi var sårbar, og hun hadde ingen reell forutsetning for å bære denne belastningen alene dersom samlivet tok slutt. Det gjorde det. Partneren trakk seg ut av bildet, og klienten stod igjen med et ansvar hun aldri burde ha båret alene.

Dette var ikke en kunde som over tid utviklet betalingsproblemer. Dette var en kunde banken var forpliktet til å beskytte – allerede da lånet ble innvilget.

Nemdas konklusjon

For det første hadde banken ikke undersøkt godt nok om kunden faktisk hadde økonomi til å betjene lånet. Det er ikke noe banken kan velge bort. Etter finansavtaleloven § 46 b plikter banken å foreta en reell og forsvarlig kredittvurdering før et lån innvilges.

For det andre hadde banken unnlatt å advare henne. Etter finansavtaleloven § 47 har banken plikt til å si tydelig fra dersom den ser at kunden åpenbart ikke bør ta opp lånet. Den plikten er viktig nettopp i saker hvor kunden er i en sårbar situasjon eller hvor lånet i realiteten tjener andres interesser mer enn kundens egne. Her mente nemnda at banken skulle ha frarådet låneopptaket, men lot være.

Nemnda la særlig vekt på at lånet i all hovedsak ble brukt til å refinansiere partnerens gjeld, og at dette i seg selv var et tungtveiende faresignal. Samtidig viste bankens egne dokumenter at det forelå risiko knyttet til bakgrunnen for gjelden, uten at banken undersøkte dette nærmere. Banken kunne heller ikke uten videre bygge på en forutsetning om at partneren faktisk ville bidra til å dekke kundens løpende utgifter og øvrige forpliktelser. Vurderingen måtte ta utgangspunkt i kundens egen økonomi på lånetidspunktet.

Når nemnda så på saken samlet, var konklusjonen klar: Kunden hadde ikke økonomi til å bære lånet alene, banken hadde ikke foretatt en forsvarlig kredittvurdering, og banken hadde heller ikke oppfylt frarådningsplikten.

Når en bank bryter frarådningsplikten, kan konsekvensen være at gjelden settes ned – eller faller helt bort.

I denne saken valgte nemnda det sterkeste utfallet. All gjeld ble slettet. Pantet i boligen ble fjernet. I tillegg ble banken pålagt å betale 235 734 kroner i advokatutgifter.

Har du tatt opp lån du angrer på?

Mange tror at når man har skrevet under på et lån, er saken avgjort for alltid. Det stemmer ikke nødvendigvis. Dersom banken ikke gjorde jobben sin da lånet ble innvilget, kan det finnes grunnlag for å angripe saken i ettertid.

Sitter du igjen alene med gjeld fra et lån du aldri burde ha fått, kan det være verdt å få situasjonen din vurdert hos oss.