Da en hjemmehjelper reddet en pasient fra å falle – og selv fikk en alvorlig ryggskade

En mann som jobbet i hjemmetjenesten fikk en alvorlig ryggskade da han forsøkte å hindre at en bruker falt om igjen etter et fall. Saken endte i lagmannsretten, som måtte ta stilling til et spørsmål som dukker opp igjen og igjen i erstatningssaker: Var dette en «arbeidsulykke», eller var det bare en uheldig følge av vanlig arbeid? Og uansett – kan senere, sammensatte helseplager knyttes til denne ene hendelsen? Retten ga klare svar på begge spørsmål, til fordel for arbeidstakeren.

Hva skjedde?

Mannen jobbet som assistent i hjemmetjenesten i en kommune.En dag i februar 2019 ble han sendt til en bruker som hadde falt på gulvet hjemme og ikke klarte å reise seg selv. Han hjalp brukeren opp på beina. Sålangt var alt normalt – dette er akkurat den typen oppgaver ansatte ihjemmetjenesten gjør hver dag.

Men da brukeren hadde kommet seg opp og tok noen skritt bort fra ham, sviktet beina hans på nytt, helt uten forvarsel. Brukeren falt bakover. Assistenten reagerte instinktivt: han bøyde seg fremover med utstrakte armer for å ta imot og hindre at brukeren slo seg. I det øyeblikket fikk hanakutte, sterke smerter i ryggen som strålte ned i begge bein. Det viste seg raskt at han hadde fått en prolaps – en skade i en av virvelskivene i ryggen som kan gi svært vondt og noen ganger også nerveskader.

Han ble senere operert to ganger for ryggskaden, uten at detga varig bedring av smertene. Etter hvert utviklet han også en kraftigfunksjonssvikt i det ene beinet – han mistet i praksis evnen til å bruke det – men denne svikten kunne legene ikke finne noen fysisk (kroppslig) årsak til. Den ble derfor forklart som en «funksjonell» eller psykisk betinget lidelse, altså en tilstand der kroppen ikke fungerer, selv om det ikke finnes skade på nerver eller muskler som kan forklare det.

Kommunens forsikringsselskap, KLP, nektet å erkjenne ansvarfor skaden hans. Saken gikk til tingretten, som ga mannen medhold. Selskapet anket videre til lagmannsretten.

Hvorfor sa forsikringsselskapet nei?

Forsikringsselskapets hovedargument var at det som skjedde, rett og slett ikke var noen «ulykke» i lovens forstand. Loven som gir ansatte rett til yrkesskadeerstatning – yrkesskadeforsikringsloven – krever at skaden må skyldes en «arbeidsulykke». Det er ikke nok at man blir skadet mens man er på jobb; skaden må ha oppstått gjennom noe uventet og plutselig, ikke bare som en konsekvens av vanlig, planlagt arbeid – selv om arbeidet er tungt eller fysisk krevende.

Selskapet mente at det å hjelpe en bruker som mistet balansen, var en helt vanlig del av jobben i hjemmetjenesten, og at dette derfor ikke kunne regnes som noen ulykke – bare en beklagelig følge av ordinært arbeid.

I tillegg mente selskapet at selv om det skulle være en arbeidsulykke, kunne ikke dagens plager – verken ryggsmertene eller den psykiske funksjonssvikten – med sikkerhet knyttes til denne ene hendelsen for seks-syv år siden. Selskapet pekte særlig på at funksjonssvikten var psykisk betinget, og mente den skyldtes andre forhold enn selve arbeidsulykken.

Hvorfor kom retten til at dette var en arbeidsulykke?

Loven skiller mellom to typer arbeidsulykker. Den ene typen er en klart merkbar hendelse – man faller, glir, blir truffet av noe. Den andre typen er mer snikende: en helt vanlig arbeidsoppgave som likevel blir utført under en uventet og krevende belastning, for eksempel at man må løfte noe uventet tungt, eller havner i en vanskelig kroppsstilling.

Retten gikk grundig gjennom hva som faktisk skjedde. Den la vekt på journalnotater fra samme kveld og de påfølgende dagene – fra legevakten, fra meldingen til NAV, og fra sykehuset. Alle beskrev i det store og hele det samme hendelsesforløpet: brukeren mistet plutselig kraften i beina for andre gang, og assistenten måtte kaste seg frem for å hindre fallet.

Retten mente dette ikke var en vanlig, planlagt forflytning, men en brå og uforutsett situasjon som oppsto idet brukeren, uten forvarsel, mistet kontrollen på nytt. Ryggen hans ble dermed utsatt for en sterk og helt uforberedt belastning i det øyeblikket han måtte reagere raskt for å avverge fallet. Dette var etter rettens syn nettopp den typen uventede, plutselige hendelse som loven mener med «arbeidsulykke» – ikke fordi arbeidet i seg selv var uvanlig tungt, men fordi situasjonen brått endret karakter og krevde en umiddelbar, ikke-planlagt reaksjon.

Kunne dagens plager knyttes til denne hendelsen?

Her måtte retten ta stilling til to spørsmål: Kunne devedvarende ryggsmertene knyttes til hendelsen? Og kunne den psykiskefunksjonssvikten i beinet også knyttes dit?

For ryggsmertene var svaret relativt greit. Mannen fikk akutte symptomer rett etter hendelsen, det ble påvist prolaps kort tid etter, og det var ingen tegn til ryggplager før dette. Selv om det var en periode uten journalførte plager, mente retten at dette ikke betydde at han var symptomfri –blant annet fordi fastlegen bekreftet at han gikk på smertestillende medisiner i denne perioden, og senere sykehusnotater viste at plagene hadde vart sammenhengende i lang tid. Konklusjonen ble at ryggplagene med klar sannsynlighetsovervekt skyldtes arbeidsulykken.

Det vanskeligere spørsmålet gjaldt den psykiske funksjonssvikten i beinet. Denne typen tilstand oppstår sjelden, og legene kunne ikke gi noen sikker medisinsk forklaring på hvorfor den oppsto akkurat hos ham. Men retten pekte på noe viktig: spørsmålet er ikke om legene kan forklare den psykiske mekanismen fullt ut. Spørsmålet er om denne funksjonssvikten sannsynligvis ikke ville ha oppstått dersom arbeidsulykken aldri hadde skjedd.

Mannen hadde gjennomgått to mislykkede ryggoperasjoner, levd med vedvarende sterke smerter i lang tid, og vært gjennom et langt, krevende og resultatløst behandlingsforløp. De sakkyndige legene mente denne totale belastningen sannsynligvis hadde bidratt til å utløse den psykiske funksjonssvikten – som dessuten rammet akkurat det samme beinet som hadde vært plaget hele tiden. Retten fant det da for spekulativt å tro at denne svikten ville oppstått uansett, uavhengig av arbeidsulykken og alt som fulgte i kjølvannet av den.

Retten sammenliknet også saken med tidligere høyesterettsdommer om psykiske skader etter ulykker. I noen saker har domstolene sagt nei til erstatning fordi den psykiske utviklingen i stor grad skyldtes noe helt annet – for eksempel et samlivsbrudd som ikke hadde noe med ulykken å gjøre, eller fordi personen selv handlet stikk i strid med klaremedisinske råd. I denne saken var det derimot ingen slike utenforliggende forklaringer. Symptomene fulgte en sammenhengende, forståelig linje fra skaden, via operasjonene, og frem til funksjonssvikten. Derfor mente retten at også denne siste, mest alvorlige delen av skaden måtte dekkes av forsikringen.

Resultatet

Lagmannsretten forkastet forsikringsselskapets anke. Det ble slått fast at hendelsen var en arbeidsulykke, og at forsikringsselskapet må svare både for de vedvarende ryggplagene og for den psykiske funksjonssvikten i beinet. Mannen fikk også dekket sine sakskostnader, om enn noe redusert fordi retten mente det ikke var nødvendig at han brukte to advokater samtidig i saken.

Hva kan vi lære av denne dommen?

En vanlig arbeidsoppgave kan plutselig bli en «ulykke». Det avgjørende er ikke om jobben i seg selv er fysisk krevende, men om noe uventet og brått endrer situasjonen midt i arbeidet. Å hjelpe noen opp fra gulvet er hverdagslig arbeid i pleiesektoren – men når brukeren plutselig og uforutsett faller på nytt, kan den påfølgende avvergingsreaksjonen regnes som en ulykke i lovens forstand.

Manglende journalføring betyr ikke automatisk at plagene har opphørt. Retten var villig til å se på helheten – legemidler, fastlegens vurdering og senere sykehusnotater – i stedet for å legge avgjørende vekt på at en periode manglet detaljerte journalnotater om ryggsmerter.

Psykiske og «uforklarlige» plager kan likevel gi rett til erstatning. Selv om legene ikke kan gi en presis medisinsk forklaring på hvorfor en psykisk funksjonssvikt oppstår, kan den fortsatt regnes som en følge av en arbeidsulykke dersom den utvikler seg som en naturlig del av et sammenhengende sykdomsforløp – uten at andre, uavhengige hendelser forstyrrer bildet.

Helheten i skadeforløpet teller. Dommen viser at domstolene ikke ser isolert på det første symptomet, men på hele kjeden avhendelser: ulykken, den fysiske skaden, behandlingsforløpet og eventuelle senere komplikasjoner. Når denne kjeden henger sammen uten brudd, kan ansvaret strekke seg lenger enn man kanskje umiddelbart skulle tro.

Ikke la deg skremme av at motparten kaller noe «bare endel av jobben». Denne saken viser at grensen mellom «vanlig arbeid» og«arbeidsulykke» kan være hårfin, og at domstolene er villige til å gå grundiginn i de konkrete, tidsnære bevisene for å avgjøre nøyaktig hva som faktiskskjedde – i stedet for bare å akseptere en generell beskrivelse avarbeidsoppgaven.

Les hele dommen:

Saken gjelder krav om yrkesskadeerstatning.

Haugaland og Sunnhordland tingrett avsa 15. april 2025 dom med slik domsslutning:

1.KLP Skadeforsikring AS er erstatningsansvarlig for As skade og tap som følge av yrkesskaden han ble utsatt for den 10. februar 2019.2.I erstatning for sakskostnader betaler KLP Skadeforsikring AS kr. 330 000 til A, innen to uker fra forkynnelsen av dommen.3.KLP Skadeforsikring AS er ansvarlig for honorar til rettsoppnevnt sakkyndig Eirik Vikane etter regning fra retten.

A arbeidet i 2019 som assistent i hjemmetjenesten i [sted] kommune. Kommunen hadde sin yrkesskadeforsikring hos KLP Skadeforsikring AS. Arbeidsoppgavene var blant annet knyttet til praktisk og personlig bistand til brukere i private hjem.

10. februar 2019 ble A bedt om å se til en hjemmeboende bruker som hadde falt på gulvet og ikke kom seg opp. Etter at brukeren var hjulpet opp, mistet brukeren kraften i beina. Da A forsøkte å hindre fallet, fikk han akutte smerter i ryggen med utstråling til begge bein. Kort tid etter ble det påvist prolaps ved MR-undersøkelse.

A er senere operert og har i dag funksjonssvikt i venstre bein.

Uenigheten gjelder først og fremst om hendelsen innebar en arbeidsulykke, eller om skaden oppsto som følge av belastning i en ordinær og kontrollert forflytnings- og støttesituasjon. Subsidiært er det spørsmål om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom hendelsen og As nåværende invaliditet.

Partene er i hovedsak enige om sakens bakgrunn slik den er beskrevet av tingretten, og lagmannsretten viser til tingrettens fremstilling, jf. tvisteloven § 29-16 andre ledd, jf. § 19-6 femte ledd, jf. fjerde ledd.

KLP Skadeforsikring AS har anket tingrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Ankeforhandling ble avholdt 9.-11. juni 2026. Saken er delt slik at lagmannsretten nå bare skal ta stilling til om vilkårene i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd er oppfylt. Spørsmålet om erstatningsutmåling vil i tilfelle bli behandlet senere. Det vises til rettsboken når det gjelder bevisførselen.

II. Partenes syn på saken

1. Ankende part – KLP Skadeforsikring AS

KLP har gjort gjeldende at tingretten uriktig kom til at hendelsen 10. februar 2019 utgjorde en arbeidsulykke. Etter KLPs syn er vilkårene for arbeidsulykke ikke oppfylt, verken etter det markerte arbeidsulykkebegrepet eller etter det avdempede arbeidsulykkebegrepet. Selskapet har også anført at hendelsen ikke kan godkjennes etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c.

KLP har vist til at den beskrevne situasjonen – at ankemotparten mistet balansen eller forsøkte å hindre at en bruker falt – ikke innebærer en slik plutselig eller usedvanlig ytre hending eller belastning at lovens vilkår er oppfylt. Selskapet har fremholdt at hendelsen må vurderes som ledd i ordinært arbeid i hjemmetjenesten, og at den derfor faller utenfor arbeidsulykkebegrepet.

Videre har KLP anført at tingretten uriktig la til grunn at det foreligger faktisk og rettslig årsakssammenheng mellom hendelsen og ankemotpartens nåværende helseplager og uførhet. Selskapet har vist til at de medisinske kriteriene for årsakssammenheng ikke er oppfylt, og at nåværende symptombilde etter dets syn i vesentlig grad er preget av psykiske forhold. KLP har også gjort gjeldende at hendelsen, dersom den har hatt betydning, uansett er av indirekte og uvesentlig karakter i forhold til dagens plager.

KLP har videre anført at den omvendte bevisbyrderegelen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 tredje ledd ikke kommer til anvendelse, og at det som ellers i yrkesskaderetten er skadelidte som har bevisbyrden for årsakssammenheng. Etter selskapets syn er denne bevisbyrden ikke oppfylt.

KLP Skadeforsikring AS har lagt ned slik påstand:

1.KLP Skadeforsikring AS frifinnes.2.KLP Skadeforsikring AS tilkjennes sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

2. Ankemotparten – A

Ankemotparten har i det vesentlige sluttet seg til tingrettens rettsanvendelse og bevisvurdering, og har gjort gjeldende at det verken foreligger feil ved rettsanvendelsen eller ved tingrettens vurdering av bevisene. Etter ankemotpartens syn må tingrettens dom stadfestes.

Ankemotparten har anført at hendelsen 10. februar 2019 var en plutselig og uventet hending som klart faller inn under arbeidsulykkebegrepet etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, jf. folketrygdloven § 13-3. Det er vist til at hendelsen er beskrevet tidsnært, og at den senere er blitt nærmere presisert og utdypet.

Subsidiært er det gjort gjeldende at det forelå en konkret tidsbegrenset hendelse som medførte en påkjenning eller belastning som var usedvanlig i vedkommende arbeid, og som derfor omfattes av det avdempede arbeidsulykkebegrepet. Det er i den forbindelse vist til at løft av hjelpeløse personer eller løft med uventet vekt etter praksis kan være tilstrekkelig.

Atter subsidiært har ankemotparten anført at hendelsen omfattes av sikkerhetsventilen i yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav c, idet skaden etter hans syn er oppstått som følge av skadelige arbeidsprosesser i en risikofylt arbeidssituasjon som ligger nær opp til det som dekkes av bokstav a.

Ankemotparten har også vist til at NAV har godkjent hendelsen som yrkesskade og senere innvilget 100 % uførepensjon med yrkesskadefordeler. Selv om NAVs vedtak ikke er bindende for forsikringsselskapet, har ankemotparten anført at slike vedtak må tillegges vekt, og at det må foreligge tungtveiende grunner for å fravike dem.

Når det gjelder årsakssammenhengen, har ankemotparten anført at yrkesskaden i 2019 er en nødvendig betingelse for hans ryggplager og uførhet i dag. Det er vist til at selskapet hefter fullt ut ved samvirkende årsaker, med mindre arbeidsulykken er uvesentlig i årsaksbildet eller uførheten ville ha inntrådt på selvstendig grunnlag. Det er også fremholdt at skadevolder må ta skadelidte som han er, og at eventuell særlig sårbarhet ikke fritar for ansvar med mindre den er helt overveiende årsak.

A har lagt ned slik påstand:

1.Anken forkastes.2.KLP Skadeforsikring AS dømmes til å betale A sakskostnader for tingrett og lagmannsrett.

III. Lagmannsrettens syn på saken

3. Oversikt

Lagmannsretten behandler først om hendelsen 10. februar 2019 utgjør en arbeidsulykke.

Dersom vilkåret er oppfylt, må retten ta stilling til om arbeidsulykken er årsak til As nåværende invaliditet. Det omfatter for det første spørsmålet om årsakssammenheng mellom ulykken, prolapsen og de vedvarende rygg- og stråleplagene. For det andre oppstår spørsmål om den psykisk betingede funksjonssvikten i venstre underekstremitet står i tilstrekkelig sammenheng med det samme sykdomsforløpet.

Dersom det foreligger faktisk årsakssammenheng, må lagmannsretten deretter vurdere om sammenhengen er adekvat. Til sist oppstår spørsmål om økonomisk tap.

4. Var hendelsen 10. februar 2019 en arbeidsulykke?

Det er uomtvistet at A under arbeid 10. februar 2019 pådro seg en ryggskade, og at det kort tid etter ble påvist prolaps på MR. På skadetidspunktet var han yrkesskadeforsikret i KLP.

Spørsmålet er om skaden faller inn under yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a, som gjelder «skade og sykdom forårsaket av arbeidsulykke (yrkesskade)».

Begrepet «arbeidsulykke» er ikke definert i yrkesskadeforsikringsloven. I forarbeidene, Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 89, heter det:

«Med arbeidsulykke forstås en plutselig hendelse eller begivenhet. Uttrykket må avgrenses mot skadelig påvirkning som har vart en viss tid. Ordlyden er den samme som i folketrygdloven [1966] § 11-4 nr. 1 og skal også forstås på samme måte. Trygderettspraksis kan altså gi veiledning ved tolkningen.»

Heller ikke folketrygdloven 1966 inneholdt noen legaldefinisjon. Innholdet i arbeidsulykkesbegrepet var imidlertid utviklet gjennom praksis, særlig fra Trygderetten, jf. NOU 1988: 6 side 35-37. Praksis er der sammenfattet slik (NOU 1988: 6, side 36):

«I praksis blir den markerte ulykkeshendelsen som at skadede har falt, glidd eller snublet tillagt vesentlig betydning. Dersom den skadevoldende hendelse fremtrer som uventet eller uforutsett med en viss plutselighet, blir skaden som derved voldes godkjent som yrkesskade uten hensyn til om man egentlig kan si at påkjenningen ligger utenfor arbeidets alminnelige ramme, f.eks. når en bygningsarbeider skader seg i forbindelse med at han glir på leire eller sne. Spørsmålet om påkjenningen eller belastningen ligger utenfor den alminnelige ramme, blir først og fremst aktuelt når det ikke har skjedd noe markert ulykkesartet, men hvor ulykkesmomentet ligger i det usedvanlige i forhold til den daglige påkjenning, f.eks. hvor en arbeidstaker må utføre et løft som er langt tyngre enn hva arbeidsforholdet normalt krever».

Som konkrete eksempler fra trygderettspraksis på arbeidsulykker refererer forarbeidene tilfeller hvor verktøy glipper og påfører arbeidstakeren en kraftig sleng, hvor en uheldig arbeidsstilling utsetter kroppen for en sterk og uventet belastning, og hvor knærne til en pasient plutselig sviktet under forflytning fra seng til rullestol, slik at arbeidstakeren måtte springe til for å hindre fall.

Høyesterett har understreket samordningen mellom arbeidsulykkebegrepet i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven, jf. blant annet Rt-2005-1757, Rt-2007-882 og Rt-2008-1646. I Rt-2005-1757 ble det også lagt til grunn at trygderettspraksis fra tiden før folketrygdloven 1997 må tillegges stor vekt.

I HR-2024-1982-A presiserte Høyesterett samtidig at samordningen ikke innebærer at enhver senere utvikling i trygdemyndighetenes praksis automatisk får betydning for tolkningen av yrkesskadeforsikringsloven § 11. Utgangspunktet er den forståelsen av arbeidsulykkebegrepet som lovgiver bygget på ved vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven, slik denne kommer til uttrykk i forarbeidene, særlig NOU 1988: 6 og NOU 1990: 20.

KLP har i tillegg fremlagt avgjørelser fra Finansklagenemnda, blant annet FinKN-2023-731, FinKN-2022-378, FinKN-2020-335 og FinKN-2019-303, som gjelder løft og forflytning av pasienter. Som forutsatt i HR-2024-1982-A avsnitt 68 må slike avgjørelser tillegges vekt i den utstrekning de gir uttrykk for eller har gitt seg utslag i en fast og konsistent praksis. Det som er uttalt i den enkelte avgjørelse, kan derimot ikke tillegges selvstendig rettskildemessig betydning.

Etter lagmannsrettens syn er de kriteriene som ble utviklet under folketrygdloven 1966, videreført og presisert i Finansklagenemndas praksis. Praksisen viser at arbeidsulykkebegrepet anvendes restriktivt ved skader som oppstår under ordinære, planlagte og kontrollerte løft eller forflytninger. Det er ikke tilstrekkelig at arbeidet er tungt, eller at skaden oppstår akutt for at det skal foreligge arbeidsulykke. I lys av trygdepraksisen referert i NOU 1988: 6, holdt opp mot den fremlagte forvaltningspraksisen, legger lagmannsretten til grunn at grensen for arbeidsulykker i løfte- og støttesituasjoner går mellom belastninger som oppstår under en planlagt og kontrollert løfteoperasjon, og en uventet belastning som skyldes at situasjonen brått endrer karakter.

På denne bakgrunn går lagmannsretten over til å vurdere forholdet i foreliggende sak.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å betvile As forklaring om skadeforløpet. Etter hans forklaring ble brukeren hjulpet opp etter et fall, gjenvant balansen og ba om å bli sluppet. Han tok deretter et par skritt bort fra A, før bena hans plutselig sviktet og han falt bakover mot A, som raskt og instinktivt bøyde seg frem med utstrakte armer for å avverge fallet.

Forklaringen har støtte i den tidsnære dokumentasjonen. Ved kontakten med [legevakt] 10. februar 2019 klokken 22.26 ble det opplyst at A som ansatt i hjemmetjenesten hadde løftet tungt i forbindelse med arbeid og deretter fått sterke smerter i ryggen med stråling ned i beina. Samme kveld klokken 23.44 ble det journalført at han hadde «løftet en pas i dag på jobben».

I meldingen om yrkesskade til NAV 10. februar 2019 ble hendelsen beskrevet slik at brukeren falt, ble forsøkt hjulpet opp og deretter «seg sammen i beina etter [å] ha blitt hjulpet opp». Like etter midnatt 11. februar 2019 ble det ved legevakten notert at han «skulle bære en pasient som hadde falt», og at det «hogget plutselig i nedre del i ryggen». I henvisningen til ortopedisk avdeling 12. februar 2019 heter det «Akutt traumatisering av ryggen ved løft på søndag», og samme dag klokken 18.53 ble det ved ortopedisk avdeling notert at A «tok imot en bruker da han falt for 2 dager siden».

Også de senere opplysningene peker i samme retning. I skademeldingen til KLP 4. mars 2019 ble hendelsen beskrevet slik at brukeren «seg sammen i beina etter å ha blitt hjulpet opp», og i skadeforklaringen til NAV 3. juli 2019 er dette nærmere utdypet med at brukeren mistet all kraft i beina og falt sammen, og at A holdt ham oppe for å hindre fall. Etter lagmannsrettens syn fremstår den senere skadeforklaringen som en nærmere utfylling av det samme hendelsesforløpet, ikke som en endring av dette.

At A umiddelbart fikk sterke smerter i ryggen med utstråling til begge bein, og at det kort tid etter ble påvist prolaps på MR, underbygger at belastningen kom brått og var betydelig. Lagmannsretten kan etter dette ikke se holdepunkter for at forklaringen er tilpasset eller dramatisert i ettertid.

Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at skaden ikke oppsto under den planlagte og kontrollerte bistanden som sådan, men ved en brå avvergingsmanøver da brukeren plutselig, og for A brått og uventet, falt på nytt. I denne situasjonen ble ryggen utsatt for en sterk og uforberedt belastning da A bøyde seg frem med utstrakte armer for å avverge fallet. Hvorvidt A i øyeblikket kan ha feilbedømt situasjonen ved å oppfatte det slik at brukeren kunne gå selv, er ikke avgjørende. Det sentrale er at han under arbeid ble utsatt for en brå og betydelig belastning da han måtte gripe inn for å hindre at brukeren falt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at hendelsen 10. februar 2019 var en arbeidsulykke etter yrkesskadeforsikringsloven § 11 første ledd bokstav a. Retten går derfor over til spørsmålet om arbeidsulykken er årsak til As nåværende invaliditet, og om årsakssammenhengen i tilfelle er adekvat.

5. Er arbeidsulykken årsak til As invaliditet?

5.1. Rettslige utgangspunkter

Yrkesskadeforsikringsloven § 11 bygger på alminnelige regler om årsakssammenheng og adekvans, jf. Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 26 og NOU 1988: 6 side 72-73.

Spørsmålet er om arbeidsulykken er årsak til As nåværende invaliditet, herunder de vedvarende rygg- og stråleplagene og den senere funksjonssvikten i venstre underekstremitet.

For at arbeidsulykken skal anses som årsak til As invaliditet, må den ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditeten inntrådte. Dersom flere forhold har virket sammen, må arbeidsulykken dessuten utgjøre et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den, jf. blant annet Rt-1992-64 (P-pilledom II).

Partene er enige om at de særlige årsakskriteriene i Rt-1998-1565 (Nakkesleng I) er utviklet for en annen diagnose enn den foreliggende. Saken må derfor avgjøres etter en alminnelig bevisvurdering, hvor det særlig må sees hen til hendelsens egnethet til å forårsake skaden, symptomutviklingen og eventuelle alternative forklaringer. De sakkyndige har riktignok strukturert sine vurderinger etter nakkeslengkriteriene, og bevistemaene er i stor grad sammenfallende. I motsetning til saker hvor disse kriteriene får direkte anvendelse, er det imidlertid ikke et vilkår her at de er kumulativt oppfylt, jf. Rt-2007-1370 (Prolapsdommen).

Spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, beror på hva som fremstår som mest sannsynlig. Tvil går som utgangspunkt ut over skadelidte. Dersom den ansvarlige gjør gjeldende at skaden ville ha oppstått uavhengig av ulykken, må imidlertid tvilsrisikoen for en slik alternativ skadeutvikling bæres av den ansvarlige, forutsatt at den alternative årsaken er uavhengig av ulykken, jf. blant annet Rt-1996-1718, Rt-1997-883, Rt-1998-186 og Rt-1999-1473.

Den nærmere vurderingen av årsaksforholdet må, på samme måte som i Nakkesleng I-dommen, skje i lys av allment akseptert medisinsk viten. De sakkyndige vurderingene står derfor sentralt.

5.2 As helseproblemer

Det medisinskfaglige grunnlaget består av erklæringer fra den rettsoppnevnte sakkyndige dr. Eirik Vikane, PhD og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, fra dr. Thomas Kadar, spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, som har avgitt erklæring på oppdrag fra A, og fra dr. Elina I. Schistad, overlege dr. med. og spesialist i fysikalsk medisin og rehabilitering, som har avgitt erklæring på oppdrag fra KLP. Vikane og Kadar har begge undersøkt A, mens Schistad har bygget sin vurdering på de medisinske dokumentene, herunder de øvrige sakkyndiges kliniske undersøkelser.

Kadar har i sin spesialisterklæring for lagmannsretten sammenfattet As nåværende helseproblemer slik:

«[A] har i forløpet etter skadehendelsen fått påvist degenerative forandringer i 1yggen og prolaps som ble operert. Kort tid etter den første operasjonen fikk han et såkalt residivprolaps (prolaps i samme nivå/ side) og måtte opereres igjen. Etter den andre operasjonen har han fortsatt hatt ryggsmerter med utstråling. Videre fremkommer det at [A] etter den andre operasjonen utviklet en uttalt grad av funksjonssvikt i venstre bein, som har blitt tolket som funksjonell. Funksjonell parese er et nevrologisk symptom preget av lammelse eller svekket muskelkraft som oppstår uten en underliggende strukturell eller nevrologisk sykdom i hjernen eller nervesystemet.»

Slik lagmannsretten oppfatter det medisinske materialet, består As nåværende helseplager i hovedsak av to elementer: dels vedvarende ryggplager med utstråling til venstre underekstremitet, dels en uttalt funksjonssvikt i venstre bein.

De sakkyndige synes i hovedsak å være enige om denne todelingen av helseproblemene. Uenigheten gjelder først og fremst hvordan de ulike symptomene skal forstås i årsaksbildet, og i hvilken utstrekning de kan anses skaderelaterte.

Lagmannsretten må på denne bakgrunn ta stilling til om dagens rygg- og strålesmerter fortsatt står i årsakssammenheng med arbeidsulykken, den påviste prolapsen og det videre behandlingsforløpet, hvilken betydning psykiske, funksjonelle og biopsykososiale forhold har for symptomutviklingen i dag, og om – og eventuelt i hvilken utstrekning – også disse plagene faller innenfor det KLP svarer for.

Lagmannsretten vurderer først de vedvarende rygg- og stråleplagene.

5.3 Om prolapsen og de vedvarende rygg- og stråleplagene

Spørsmålet er om de vedvarende rygg- og stråleplagene kan føres tilbake til arbeidsulykken og den påviste prolapsen.

Slik lagmannsretten oppfatter de sakkyndige, er det enighet om at hendelsen 10. februar 2019 – slik lagmannsretten har lagt den til grunn – hadde slikt skadepotensial at den kunne utløse prolaps når belastningen oppsto brått i flektert stilling, og A hadde degenerative forandringer fra før. Det er også enighet om at A utviklet akutte symptomer forenlige med prolaps umiddelbart etter hendelsen, og at det ikke er dokumentert relevante ryggplager forut for ulykken. Også Schistad – som har en avvikende oppfatning – legger til grunn at hendelsen hadde skadeevne, og at de akutte symptomene etter 10. februar 2019 er forenlige med prolaps.

Uenigheten mellom de sakkyndige gjelder i hovedsak om den skaderelaterte årsakssammenhengen senere ble brutt. Schistad synes å legge til grunn at sammenhengen i det vesentlige er begrenset til det første året etter hendelsen, og at de senere plagene i større grad må forklares ved andre forhold. Dette knytter seg særlig til perioden fra 26. november 2019 til 2. september 2020, hvor journalmaterialet ikke uttrykkelig omtaler ryggplager, og til hennes syn om at det senere kan ha tilkommet et nytt, og ikke skaderelatert, prolaps.

Som fremholdt i Rt-2007-1370 (Prolapsdommen) må det legges særlig vekt på nedtegnelser foretatt i nær tid til hendelsen. Et senere opphold i journalføringen kan likevel ikke uten videre tas til inntekt for symptomfrihet dersom annen dokumentasjon trekker i motsatt retning.

Etter lagmannsrettens syn kan oppholdet i journalnotatene ikke tillegges avgjørende vekt ved vurderingen av om symptomkontinuiteten er brutt, og dermed heller ikke ved spørsmålet om årsaksrekken for de vedvarende rygg- og stråleplagene er avbrutt. A har forklart at han også i denne perioden hadde ryggsmerter med utstråling. Det fremgår videre av fastlegeoppfølgingen at han i perioden sto på smertebehandling, blant annet Sarotex. Fastlegen har dessuten bekreftet at ryggsmertene var vedvarende, selv om dette ikke fortløpende ble nedtegnet i særskilte journalnotater.

Dette støttes også av senere journaldokumentasjon. I poliklinisk notat fra [helseforetak] 17. februar 2021, avgitt i forbindelse med vurdering for operasjon, heter det at A i over ett år hadde hatt residiverende smerter i venstre lår og legg samt korsryggsmerter, og at han hadde gått i over seks måneder med vedvarende smerter. Etter lagmannsrettens syn underbygger dette at symptomene hadde fortsatt gjennom perioden.

Lagmannsretten finner heller ikke Schistads antakelse om et senere tilkommet, ikke skaderelatert prolaps sannsynlig. Som påpekt av Kadar og Vikane ble den første MR-undersøkelsen foretatt så kort tid etter ulykken at prolapsen da må anses påvist i en tidlig fase og sannsynligvis har utviklet seg videre i ettertid. De senere billedfunnene i 2020 viser etter lagmannsrettens syn derfor mest nærliggende utviklingen av samme prolaps, ikke et nytt skadetilfelle.

Også de senere kliniske vurderingene hos Vikane og Kadar støtter etter lagmannsrettens syn forståelsen av et fortsatt sammenhengende smertebilde knyttet til samme skade. Begge beskriver ved undersøkelsene et vedvarende smertebilde med utstråling til venstre underekstremitet forenlig med L5-affeksjon.

Når det gjelder alternative forklaringer, er det ikke dokumentert andre nærliggende årsaker til prolapsen og de rygg- og strålesmertene som oppsto etter hendelsen. Det foreligger ingen journalførte ryggplager forut for ulykken. De forholdene som er trukket frem som alternative forklaringer i de sakkyndige rapportene – psykiske, funksjonelle og mer generelt biopsykososiale komponenter – knytter seg i det vesentlige til den senere utviklingen og til omfanget av det samlede funksjonstapet, ikke til spørsmålet om hendelsen utløste prolapsen og de vedvarende rygg- og stråleplagene.

Etter lagmannsrettens syn gir de akutte symptomene, de tidsnære objektive funnene, forståelsen av de senere MR-bildene som uttrykk for utviklingen av samme prolaps, og fraværet av nærliggende alternative forklaringer samlet sannsynlighetsovervekt for at hendelsen 10. februar 2019 utløste prolapsen og de vedvarende ryggsmertene. Lagmannsretten legger derfor til grunn at det foreligger faktisk årsakssammenheng mellom arbeidsulykken, prolapsen, det operative behandlingsforløpet og dagens rygg- og strålesmerter.

Arbeidsulykken må etter dette anses som en nødvendig betingelse for As invaliditet, i alle fall for så vidt gjelder rygg- og stråleplagene.

5.4 Om den psykisk betingede funksjonssvikten i venstre underekstremitet

Lagmannsretten har etter dette lagt til grunn at arbeidsulykken utløste den prolapsen som senere førte til to ryggoperasjoner og dagens vedvarende rygg- og stråleplager. Spørsmålet er om den senere funksjonssvikten i venstre underekstremitet helt eller delvis står i årsakssammenheng med det samme sykdomsforløpet.

De sakkyndige har lagt til grunn at den uttalte paresen i venstre underekstremitet er funksjonell og psykisk betinget. Dette er imidlertid ikke i seg selv til hinder for at tilstanden kan stå i årsakssammenheng med arbeidsulykken og de somatiske skadefølgene denne satte i gang.

Vikane har i tilleggserklæringen uttalt at utviklingen av funksjonell nevrologisk lidelse i 2022 ikke er skaderelatert. Kadar synes å bygge på det samme utgangspunktet, uten at dette er nærmere drøftet i noen av de sakkyndiges erklæringer.

Etter lagmannsrettens syn synes de sakkyndiges vurderinger på dette punkt å bygge på et snevrere årsakstema enn det rettslige spørsmålet saken reiser. Når de legger til grunn at den funksjonelle nevrologiske lidelsen ikke er skaderelatert, synes vurderingstemaet i hovedsak å være om funksjonssvikten kan forklares som en direkte medisinsk følge av den opprinnelige ryggskaden. Det rettslige spørsmålet er imidlertid om A ville ha utviklet den psykisk betingede funksjonssvikten slik han gjorde dersom arbeidsulykken og det etterfølgende sykdomsforløpet tenkes borte, herunder prolapsen, de vedvarende rygg- og strålesmertene og de to ryggoperasjonene uten varig bedring.

Slik lagmannsretten oppfatter de sakkyndige vurderingene, også sett i lys av Vikanes og Kadars muntlige forklaringer, er funksjonssvikt en sjelden og uvanlig tilstand med usikre årsaksforhold, som oftest uten påvisbart utløsende traume. De sakkyndige ga likevel uttrykk for at det langvarige smerte- og mislykkede behandlingsforløpet etter arbeidsulykken i As tilfelle trolig har vært en medvirkende årsak. Etter ulykken utviklet han prolaps med umiddelbare og vedvarende rygg- og strålesmerter, gjennomgikk to ryggoperasjoner uten varig bedring og ble deretter stående i et langvarig behandlings- og rehabiliteringsforløp. Slik lagmannsretten forstår de sakkyndige, representerte de samlede psykiske belastningene ved smerter, behandling og mislykket rehabilitering en betydelig påkjenning som økte risikoen for å få funksjonssvikt. Funksjonssvikten fremstår derfor ikke som løsrevet fra arbeidsulykken, men som utviklet i forlengelsen av det sykdomsforløpet ulykken satte i gang.

At funksjonssvikten er funksjonell og psykisk betinget, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å anse den som uavhengig av ulykken. Lagmannsretten legger særlig vekt på at funksjonssvikten gjelder den samme venstre underekstremiteten som de radikulære plagene hele tiden har vært knyttet til. Under disse omstendighetene ville det være for spekulativt å legge til grunn at funksjonssvikten ville ha utviklet seg slik den gjorde dersom arbeidsulykken og de etterfølgende skadefølgene tenkes borte.

Arbeidsulykken og det etterfølgende skade- og behandlingsforløpet må etter dette anses som en nødvendig betingelse også for funksjonssvikten i venstre underekstremitet.

Når årsaksbildet er sammensatt, blir det neste spørsmålet om arbeidsulykken og de somatiske skadefølgene den utløste, utgjør et så vesentlig element i det samlede årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til dem, jf. blant annet Rt-1992-64 (P-pilledom II).

Det er riktig at de sakkyndige i betydelig grad fremhever psykiske og biopsykososiale forhold som medvirkende til den senere utviklingen. Hovedregelen er imidlertid at skadelidte må tas som han er, jf. blant annet Rt-1997-1. Selv om det går en grense for hvor langt dette synspunktet kan føres, finner lagmannsretten at de somatiske plagene etter arbeidsulykken var utløsende, og at ulykken derfor utgjør et så vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den også for de psykiske skadefølgene.

Etter norsk erstatningsrett foretas det ikke proratarisk fordeling av ansvaret der flere skadeårsaker virker sammen. Hver ansvarsbetingende skadeårsak hefter for hele skaden, jf. blant annet Rt-2000-915. Dette gjelder også der en skadeårsak har virket sammen med sykdom eller helsemessig svakhet hos skadelidte, jf. Rt-2001-320.

KLP må etter dette svare også for den del av As invaliditet som knytter seg til den psykisk betingede funksjonssvikten, såfremt årsakssammenhengen er adekvat.

5.5 Er årsakssammenhengen adekvat?

Det følger av kravet om adekvat årsakssammenheng at ansvar bare inntrer for skadefølger som ikke er for upåregnelige, fjerne eller avledede, jf. blant annet Rt-1997-1 og Rt-2000-418.

Når arbeidsulykken er den utløsende årsaken til prolapsen, og de vedvarende rygg- og stråleplagene er en direkte følge av denne, er adekvanskravet klart oppfylt for de somatiske plagene.

Spørsmålet er mer tvilsomt for den psykisk betingede funksjonssvikten i venstre underekstremitet.

A har særlig vist til Rt-2001-320, idet det hevdes å foreligge klare likhetstrekk med herværende sak. I den saken var utgangspunktet en relativt alvorlig trafikkulykke, og skadelidte utviklet kort tid etter ulykken nakkesmerter, hodepine, stivhet og nedsatt bevegelighet i nakken. Helsetilstanden forverret seg deretter gradvis og munnet til sist ut i ulike former for lammelser. Høyesterett kom til at det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og den psykiske skaden, og at skadefølgen også var adekvat:

«Etter bevisførselen for Høyesterett må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en trafikkulykke kan utløse en psykisk lidelse, og selv om skadeforløp av den karakter vi her står overfor, er sjeldne, kan skaden etter min oppfatning ikke falle utenfor det som må anses som en adekvat følge av ulykken. De første sykdomssymptomene oppsto to dager etter ulykken, og etter dette skjedde det en gradvis forverring til venstre side ble lammet. Dette har skjedd uten at utviklingen kan ses å være påvirket av etterfølgende omstendigheter som ikke står i sammenheng med ulykken».

Grensedragningen mot inadekvate psykiske skadevirkninger fremgår særlig av Rt-2007-158 og Rt-2007-172.

Rt-2007-158 (Pseudoanfalldommen) gjaldt krav om erstatning for psykisk skade etter bilulykke. Høyesterett la til grunn at skadelidte hadde utviklet en psykisk lidelse, særlig i form av dissosiative kramper/pseudoanfall og persisterende somatoform smertetilstand, men kom til at denne ikke sto i tilstrekkelig nær og adekvat sammenheng med ulykken til å gi grunnlag for ansvar. Det sentrale skillet mot Rt-2001-320 var at den senere utviklingen ikke hadde direkte tilknytning til selve ulykken, men i vesentlig grad var knyttet til skadelidtes egen håndtering av plagene i strid med klare medisinske råd. Høyesterett fremhevet at dette ga skadeutviklingen et indirekte og avledet preg.

Om forholdet til utgangspunktet i Rt-2001-320 uttales i avsnitt 75 og 78:

«Det sentrale særtrekk ved adekvansvurderingen i forbindelse med denne skaden, og som skiller den fra det som var tilfelle i Rt-2001-320, er at den ikke har direkte tilknytning til selve ulykken ...»

Avgjørende for meg har ... vært at når sykdomsutviklingen i vesentlig grad har sin bakgrunn i en adferd i strid med klare og gjentatte medisinskfaglige råd, er dette en utvikling som A, slik Weisæth uttrykker det, selv må bære et vesentlig ansvar for. Når motivasjonen for denne adferden i alle fall for en del synes å ha vært utsikten til å oppnå en betydelig erstatningsutbetaling, er det et ytterligere moment som gjør det lite rimelig at skadevolder skal dekke skaden.»

Den situasjonen som beskrives her, har ingen egentlig parallell i foreliggende sak.

Dette belyses også i Rt-2007-172 (Schizofrenidommen), hvor Høyesterett la til grunn at arbeidsulykken var en nødvendig betingelse for utviklingen av schizofreni, men likevel fant at årsakssammenhengen ikke var adekvat. Et sentralt moment i vurderingen var at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad var påvirket av et samlivsbrudd som ikke var skaderelatert.

Om dette uttales det i avsnitt 57 og 69:

«Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål om Kringlen har oppfattet samlivsbruddet som en følge av at A ble utsatt for arbeidsulykken, og derfor har innlemmet denne årsaken blant de faktorer som skyldes ulykken. I så fall er forutsetningen feilaktig – det kan ikke legges til grunn at samlivsbruddet var en følge av ulykken, da bruddet var i emning allerede før den inntraff ...

Det er også grunn til å tro at sykdomsutviklingen i ikke uvesentlig grad ble påvirket av samlivsbruddet – en utenforliggende faktor som ikke sto i noen sammenheng med ulykken.»

Schizofrenien ble på denne bakgrunn ansett som en for fjern og avledet følge av ulykken til at det var rimelig å knytte ansvar til den.

Det avgjørende etter praksis synes dermed ikke å være om skadefølgen betegnes som psykisk, somatisk eller funksjonell, men om den senere utviklingen fremstår som en nærliggende og sammenhengende videreføring av den ulykkesutløste skadeprosessen, eller om den i hovedsak fremstår som resultat av senere, indirekte og mer avledede mekanismer.

Den foreliggende sak ligger etter lagmannsrettens syn klart nærmere situasjonen i Rt-2001-320 enn Rt-2007-158 (Pseudoanfalldommen) og Rt-2007-172 (Schizofrenidommen).

I motsetning til forholdene i Rt-2007-158 og Rt-2007-172 foreligger det i vår sak en dokumentert somatisk primærskade, og symptomutviklingen inntrådte kort tid etter ulykken. Arbeidsulykken utløste prolapsen, de akutte symptomene oppsto umiddelbart, og de senere plagene har gjennomgående vært lokalisert til samme anatomiske område og samme underekstremitet. Den funksjonelle svikten fremstår derfor som en nærliggende videreføring av den ulykkesutløste skadeprosessen, ikke som resultat av senere, indirekte eller mer avledede mekanismer. Lagmannsretten kan heller ikke se at sykdomsutviklingen er påvirket av utenforliggende forhold av den karakter som var avgjørende i de to 2007-dommene.

Etter bevisførselen må det legges til grunn at det ikke er upåregnelig at en arbeidsulykke som utløser prolaps, vedvarende rygg- og strålesmerter og et langvarig og mislykket behandlingsforløp, også kan medvirke til en senere psykisk betinget funksjonssvikt. Selv om et slikt sykdomsforløp er uvanlig, faller det etter lagmannsrettens syn ikke utenfor det som i lys av særlig Rt-2001-320 må anses som en tilstrekkelig adekvat følge av ulykken.

KLP svarer etter dette også for den psykisk betingede funksjonssvikten.

6. Økonomisk tap

Arbeidsulykken har medført økonomisk tap ved bortfalt arbeidsevne. Slik saken er lagt opp prosessuelt, er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til det nærmere omfanget av tapet.

Vilkårene for erstatningsansvar er etter dette oppfylt, og anken forkastes.

IV. Konklusjon og sakskostnader

Anken er forkastet. A har dermed vunnet saken i lagmannsretten og har som utgangspunkt krav på full erstatning for sine sakskostnader fra KLP, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd, jf. annet ledd.

Slik lagmannsretten ser det, foreligger det ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Saken har reist spørsmål om arbeidsulykke og medisinsk årsakssammenheng, men den har ikke budt på slik tvil at det isolert sett gir grunnlag for å fravike utgangspunktet om kostnadsansvar, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a. Heller ikke øvrige momenter tilsier dette.

Full erstatning for sakskostnadene skal etter tvisteloven § 20-5 første ledd dekke partens nødvendige kostnader ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Dette innebærer at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering. Domstolene har i denne sammenheng et ansvar for å styre kostnadsnivået i sivile saker, og vurderingen av advokatkostnadene må omfatte både timepris og medgått timetall.

As prosessfullmektiger har inngitt endelig sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på totalt 550 635 kroner, uten merverdiavgift. Kravet består av salær til advokat Rønning-Aaby på 196 000 kroner for 70 timer, salær til advokat Resulovic på 215 987 kroner for 83,75 timer, reiseutgifter på samlet 105 392 kroner og utlegg til sakkyndig vitne og fastlege på samlet 33 256 kroner. Reiseutgiftene omfatter ikke bare de to advokatene og A selv, men også B, HTV og C, rådgiver. Det er opplyst at det ikke påløper merverdiavgift.

KLP har bestridt størrelsen på kravet. Innsigelsen retter seg særlig mot at det kreves erstatning for bruk av to advokater, et tilsvarende høyere timetall, og reiseutgifter for begge advokatene. KLP har videre bestridt at reiseutgiftene for B og C kan kreves erstattet, under henvisning til at det ikke er opplyst hvem disse er eller hvilken rolle de hadde i ankesaken.

Lagmannsretten er enig med KLP i at det i denne saken ikke har vært nødvendig å la seg representere av to advokater. Saken har riktignok reist spørsmål om arbeidsulykke og medisinsk årsakssammenheng, men den kan ikke anses å ha hatt et slikt omfang eller en slik karakter at det var nødvendig og rimelig å pådra motparten kostnadene ved to prosessfullmektiger. Det samme gjelder de merkostnader dette har medført i form av dobbelt timeforbruk og reiseutgifter for begge advokatene. Lagmannsretten legger også vekt på at KLP møtte med én advokat.

Det er videre ikke tilstrekkelig opplyst hvilken funksjon B og C hadde under ankebehandlingen. På det foreliggende grunnlaget kan deres reiseutgifter ikke anses som nødvendige kostnader ved saken etter tvisteloven § 20-5 første ledd. Innsigelsen fra KLP fører derfor også frem på dette punkt.

Lagmannsretten finner etter dette at det fremsatte kravet klart går ut over det som kan anses som nødvendige kostnader etter tvisteloven § 20-5. Ved vurderingen legger lagmannsretten særlig vekt på at det ikke har vært nødvendig med to advokater, at dette også har medført økte reiseutgifter, og at deler av de øvrige reiseutgiftene ikke er tilstrekkelig begrunnet. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at sakskostnadskravet skjønnsmessig bør reduseres med 40 %.

Sakskostnadene for lagmannsretten fastsettes etter dette til 330 000 kroner.

Lagmannsretten skal i samsvar med tvisteloven § 20-9 også ta stilling til sakskostnadene i tingretten. Med det resultatet som lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunn til å endre avgjørelsen til tingretten. Dette kommer til uttrykk ved at anken blir forkastet.

Avgjørelsen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1.Anken forkastes.

2.I sakskostnader for lagmannsretten betaler KLP Skadeforsikring AS til A 330 000 – trehundreogtrettitusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen

‍