Oppbudsplikten kan inntre når et selskap er insolvent og styret ikke lenger har et realistisk grunnlag for å videreføre virksomheten og gi kreditorene oppgjør innen rimelig tid. Et betalingsproblem eller tapt egenkapital utløser ikke automatisk plikt til å begjære konkurs. Men hvis styret fortsetter en klart tapsbringende drift for lenge, kan medlemmene bli personlig erstatningsansvarlige. I HR-2025-1841-A avklarte Høyesterett 23. september 2025 at konkursboets tap som utgangspunkt måles ved forverringen i selskapets samlede formuesstilling, ikke ved å sammenligne kreditorenes dividende.

Dommen er viktig for styreledere og styremedlemmer som må ta vanskelige beslutninger når selskapet har lite likviditet og voksende gjeld. Advokatfirmaet Robertsen bistår i slike ansvarssaker, der regnskap, styrets vurderinger og tidspunktet for et eventuelt oppbud må gjennomgås samlet.

Kort oppsummert: Terskelen avhenger av insolvens og om videre drift har et forsvarlig, realistisk grunnlag. Handlingsrommet gir anledning til reelle redningstiltak, ikke ubegrunnet utsettelse. Tapet kan omfatte både reduserte verdier og økt gjeld. Ansvaret må vurderes for hvert styremedlem, selv om flere senere kan hefte for samme skade.

Når inntrer oppbudsplikten for styret?

Oppbudsplikten blir aktuell når selskapet er insolvent og situasjonen ikke kan forsvares gjennom en realistisk løsning som ivaretar kreditorenes interesser. Insolvens er definert i konkursloven § 61. Selskapet er insolvent når det ikke kan betale forpliktelsene etter hvert som de forfaller, med mindre betalingsproblemene er forbigående. Insolvens foreligger likevel ikke hvis eiendeler og inntekter samlet kan gi full dekning, selv om betalingen blir forsinket fordi verdier må selges.

Styret må samtidig følge kravene i aksjeloven § 3-4 om forsvarlig egenkapital og likviditet. Hvis egenkapitalen må antas å være uforsvarlig, krever § 3-5 at styret straks behandler situasjonen og innen rimelig tid innkaller generalforsamlingen. Styret må foreslå forsvarlige tiltak eller, dersom slike tiltak ikke finnes eller lar seg gjennomføre, foreslå selskapet oppløst.

Selve oppbudsplikten er ikke uttrykkelig formulert som en generell bestemmelse i aksjeloven. Høyesterett viser i HR-2025-1841-A avsnitt 27 til at det følger en løpende erstatningssanksjonert plikt av blant annet styrets forvaltningsansvar etter § 6-12. Når insolvensen og de økonomiske utsiktene gjør fortsatt drift uforsvarlig, kan unnlatelsen av å begjære oppbud utløse personlig ansvar etter § 17-1.

Er insolvens det samme som tapt egenkapital?

Nei. Et selskap kan ha lav eller negativ bokført egenkapital uten at det nødvendigvis er insolvent. Omvendt kan et selskap med betydelige eiendeler mangle likviditet til å betale forfalte krav og likevel være insolvent dersom de samlede verdiene og inntektene ikke gir full dekning.

Derfor må styret vurdere både evnen til å betale regninger og de reelle verdiene og forpliktelsene. Å se på resultatregnskapet eller bankkontoen alene er ikke tilstrekkelig.

Når blir unnlatelse av oppbud straffbar?

Straffeloven § 407 har en særskilt og streng terskel for straffansvar. Bestemmelsen omfatter blant annet en insolvent skyldner som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater å begjære gjeldsforhandling eller oppbud når næringsvirksomheten klart går med tap, og skyldneren må innse at kreditorene ikke kan få oppgjør innen rimelig tid. Bestemmelsen har også et alternativ om at unnlatelsen fører til at en disposisjon eller et utlegg ikke lenger kan omstøtes, med betydelig svekket dekning som følge. § 410 regulerer ansvar for den som handler på vegne av skyldneren.

Straffansvaret må holdes atskilt fra det sivile erstatningsansvaret. Et styremedlem kan etter en konkret vurdering bli erstatningsansvarlig uten at vilkårene for straff er oppfylt.

Hvor lenge kan styret forsøke å redde selskapet før oppbud?

Styret har et reelt handlingsrom for forsvarlige tiltak, men ikke en generell rett til å fortsette tapsbringende drift på kreditorenes risiko. Det er avgjørende hva som fremsto som realistisk da beslutningen ble tatt, ikke bare hvordan det senere gikk.

En konkret og finansiert kapitaltilførsel, bindende refinansiering, troverdig avtale med kreditorene eller en gjennomførbar restrukturering kan tale for at videre drift kan forsvares en periode. Løse forhåpninger om nye kunder eller en usikker investor er svakere grunnlag, særlig dersom nye leverandører og kunder samtidig påtar seg tap.

Styret bør holde hyppige møter, kreve oppdatert likviditetsprognose og vurdere når de nødvendige tiltakene senest må være på plass. Hvis forutsetningene svikter, må beslutningen vurderes på nytt. Manglende løpende regnskapsrapportering eller urealistiske prognoser kan gjøre det vanskelig å forsvare en senere utsettelse.

Hva avklarte Høyesterett om erstatningsutmålingen i HR-2025-1841-A?

Høyesterett fastslo med fire mot én stemme at konkursboet kan forfølge selskapets eget erstatningskrav når styret har forsømt oppbudsplikten. Tapet skal da som utgangspunkt beregnes som reduksjonen i selskapets alminnelige formuesstilling fra tidspunktet oppbud skulle ha vært begjært, til konkurstidspunktet. Dette følger særlig av dommens avsnitt 38 til 57.

Saken gjaldt en styreleder som allerede var straffedømt for brudd på oppbudsplikten. Lagmannsretten hadde beregnet erstatningen ved å sammenligne den dividenden kreditorene ville ha fått ved et tidligere oppbud, med dividenden i den faktiske konkursen. Dividende er den andelen av et krav en kreditor får utbetalt fra konkursboet.

Høyesteretts flertall avviste denne metoden fordi konkursboet i saken fremmet selskapets krav, og selskapets tap ikke er det samme som hver enkelt kreditors tap. Mindretallet mente at oppbudsplikten primært verner kreditorfellesskapet og ville beholdt en beregning basert på deres dekningsutsikter.

Høyesterett fastsatte ikke det endelige erstatningsbeløpet. Lagmannsrettens dom ble opphevet, og saken måtte behandles på nytt med riktig utmålingsprinsipp.

Hvordan beregnes den samlede formuesforringelsen?

Man sammenligner selskapets økonomiske stilling på to tidspunkter: da oppbud skulle vært begjært, og da konkursen faktisk kom. Både endringer i eiendeler og i forpliktelser er relevante. Høyesterett presiserte i avsnitt 44 og 57 at også økt gjeld kan inngå i selskapets tap.

Et forenklet eksempel viser metoden. Da oppbud burde vært begjært, hadde selskapet eiendeler verdt fire millioner kroner og gjeld på seks millioner. Underbalansen var to millioner. Ved konkursen hadde selskapet eiendeler verdt tre millioner og gjeld på åtte millioner. Underbalansen var blitt fem millioner. Den samlede forverringen er da tre millioner kroner.

Dette er ikke automatisk erstatningsbeløpet. Regnskapstallene må kontrolleres mot faktiske verdier, forpliktelser, eventuelle gevinster og hvilke endringer som skyldes den ansvarsbetingende videre driften. Selskapets økonomi må sammenlignes med den situasjonen som ville oppstått dersom oppbud var begjært i tide.

Hva inngår ikke uten videre i tapet?

Gjeld og tap som allerede forelå før oppbudsplikten oppsto, er ikke automatisk et tap som skyldes for sent oppbud. Det samme gjelder nye utgifter som motsvares av reelle og varige verdier, eller tap som ville oppstått også ved et rettidig oppbud. Et krav kan derfor ikke uten videre beregnes ved å summere alle nye fakturaer eller all ubetalt gjeld.

Det må skilles mellom selskapets samlede formuesforringelse og enkeltkreditorenes særskilte krav. En leverandør som ble påført tap ved en konkret avtaleinngåelse, kan ha et selvstendig krav på et annet grunnlag. Konkursboets krav for forsømt oppbudsplikt må vurderes for seg, og samme tap skal ikke erstattes to ganger.

Kan flere styremedlemmer bli solidarisk ansvarlige?

Ja, dersom flere styremedlemmer hver for seg er erstatningsansvarlige for samme tap, kan de hefte solidarisk etter skadeserstatningsloven § 5-3. Solidaransvar betyr at den skadelidte i utgangspunktet kan kreve hele den aktuelle erstatningen fra én av de ansvarlige, som deretter kan kreve et passende oppgjør fra de andre.

Ansvaret er likevel ikke automatisk for alle som satt i styret. Det må foretas en individuell vurdering av hvilke opplysninger det enkelte medlemmet hadde, hvilke tiltak vedkommende foreslo eller forsøkte å få gjennomført, og hvilken betydning handlinger eller unnlatelser hadde for tapet.

HR-2025-1841-A gjaldt en person som var både styreleder og enestyre. Dommen avklarte derfor ikke i seg selv hvordan ansvar skal fordeles mellom flere styremedlemmer. For den generelle vurderingen av personlig ansvar viser vi til vår gjennomgang av når styremedlemmer risikerer personlig styreansvar.

Hvilken dokumentasjon avgjør tidspunktet for oppbud og størrelsen på tapet?

Styrets dokumentasjon bør vise både når selskapet fikk alvorlige økonomiske problemer, hvilke handlingsalternativer som faktisk forelå, og hvordan formuesstillingen utviklet seg videre.

Vesentlige bevis er oppdaterte regnskaper, periodiske balanser, likviditetsoversikter, forfalte leverandørkrav, skatte- og avgiftskrav, bankkorrespondanse, låneavtaler, budsjetter og styreprotokoller. I en tapsberegning må en også vurdere fordringer, lagerverdier, pant og andre eiendeler til realistiske verdier. Ren bokføring kan gi et misvisende bilde hvis eiendelene ikke kan realiseres som forutsatt.

Det er særlig viktig å dokumentere tidspunktet da en redningsplan var konkret, når finansiering eventuelt falt bort, og hvorfor styret likevel mente driften kunne fortsette. Høyesteretts dom viser at både valget av skjæringstidspunkt og tallene for perioden etter dette kan få svært stor betydning.

Hva betyr dommen for styret i en virksomhet med svak økonomi?

Dommen betyr at risikoen ved for sen oppbudsbegjæring ikke nødvendigvis er begrenset til hvor mye dårligere dividende kreditorene ville fått. Også ytterligere gjeld som følge av tapsbringende videre drift kan inngå når selskapets samlede formuesstilling forverres.

Styret bør derfor løpende kontrollere om videre drift faktisk forbedrer utsiktene til oppgjør, eller om den bare øker underbalansen. Avgjørelser om å fortsette driften bør bygge på oppdaterte opplysninger og en realistisk tidfestet plan, ikke bare et generelt håp om bedring.

Det kan også være viktig å kontrollere om selskapets styreansvarsforsikring omfatter krav som skyldes forsømt oppbudsplikt. Forsikringsdekning må vurderes særskilt etter vilkårene og kan ikke tas for gitt.

Når bør styret kontakte advokat om oppbudsplikt og styreansvar?

Styret bør søke juridisk bistand når selskapet ikke klarer å betale forfalte krav, nye forpliktelser bygger seg opp, og det er usikkert om en realistisk løsning kan gjennomføres innen rimelig tid. Det samme gjelder dersom et konkursbo senere fremsetter krav og hevder at oppbud burde vært begjært tidligere.

Advokatfirmaet Robertsen bistår styremedlemmer og styreledere med vurdering av oppbudsplikt, årsakssammenheng og beregning av økonomisk tap. Vi kan gjennomgå regnskapene, beslutningsgrunnlaget, tidslinjen og et eventuelt erstatningskrav, og vurdere både ansvar og forsikringsdekning. Les mer om vår bistand ved styreansvar og ledelsesansvar.

FAQ om oppbudsplikt og styreansvar

Når må styret begjære oppbud?

Styret må vurdere oppbud når selskapet er insolvent og det ikke finnes et realistisk grunnlag for forsvarlig videre drift eller en gjennomførbar løsning som gir kreditorene oppgjør. Insolvens alene betyr ikke at oppbud må begjæres samme dag, men passivitet kan utløse ansvar.

Blir styret personlig ansvarlig for all gjeld etter oppbudstidspunktet?

Nei. Ansvar forutsetter blant annet et individuelt ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng. Høyesterett har fastslått at økt gjeld kan inngå i selskapets samlede formuesforringelse, men ikke at alle nye gjeldsposter automatisk blir styrets personlige gjeld.

Hvordan beregnes erstatning etter HR-2025-1841-A?

Når konkursboet fremmer selskapets krav for forsømt oppbudsplikt, tar beregningen utgangspunkt i forverringen i selskapets samlede formuesstilling mellom tidspunktet for rettidig oppbud og konkursen. Både redusert verdi av eiendeler og økt gjeld kan inngå.

Kan et styremedlem slippe ansvar dersom vedkommende protesterte mot videre drift?

En dokumentert protest kan være viktig ved den individuelle ansvarsvurderingen, men er ikke automatisk tilstrekkelig. Det må vurderes hva styremedlemmet visste, hvilke tiltak vedkommende kunne ha gjennomført, og om unnlatelsene bidro til tapet.