I slutten av juni avsa Høyesterett en dom om hvordan man skal beregne ménerstatning der hvor skadelidte har hatt en inngangsinvaliditet fra tidligere, og fått flere skader ved ulykken. Dommen gir veiledning i forhold til om og i hvilken utstrekning det skal tas hensyn til skadelidtes aktuelle skader og plager fra før ulykken.

Saken gjaldt erstatning etter en trafikkulykke (frontkollisjon) der en kvinne fikk flere og omfattende skader. Personskaden som kvinnen fikk av den aktuelle trafikkulykken som Høyesterett hadde til behandling ble vurdert til en varig medisinsk invaliditetsgrad på 40%. Hun hadde imidlertid vært i to ulykker tidligere, og hadde tidligere skader som tilsvarte en inngangsinvaliditet på 41%. Spørsmålet var dermed hvordan man skulle forholde seg til dette skadebildet når ménerstatningen skulle behandles.

Høyesterett hadde tre alternative måter å behandle ménerstatningen ut fra:

1. Bruttoprinsippet, hvor den samlede medisinske invaliditeten (summen av skaderelatert invaliditet og inngangsinvaliditet) på 81% legges til grunn. 2. Differanseprinsippet, hvor man regner ut hva skadelidte får i ménerstatning ved den samlede medisinske invaliditeten og trekker fra hva inngangsinvaliditeten ville gitt i ménerstatning. 3. Separasjonsprinsippet, hvor man ser bort fra inngangsinvaliditeten, og bare ser hen til at den skaderelaterte invaliditeten er på 40%.

Selskapet hadde anført at tidligere rettspraksis innebar at man skulle bruke separasjonsprinsippet, noe Høyesterett avviste. Høyesterett fastsetter dermed dette som utgangspunktet for flerskadetilfellene, men sier også at ménerstatning utmålt etter separasjonsprinsippet – altså sett bare på den skaderelaterte invaliditeten – skal danne et minimum.

Dommen er et positivt løft for de skadelidte som allerede hadde helsebesvær før ulykken.