Fra liten nabotvist til full konflikt i domstolene

Mange nabotvister begynner i det små. Det kan dreie seg om en vei, en grense eller en adkomst som plutselig blir bestridt. Men når en nabo først slår seg vrang, kan en tilsynelatende liten sak "eksplodere". Saken gjaldt en «veistubb» innerst i en stikkvei, men utviklet seg til årelang kamp gjennom to instanser i rettsaparatet.

For klientene var dette langt mer enn en diskusjon om et lite areal. Bakgrunnen var at eiendommen skulle bygges om og seksjoneres, og at det var behov for adkomst til en ny del av eiendommen. Motparten avslo forslag om en minnelig løsning, og uten rettslig avklaring sto viktige deler av eiendommens bruk og utviklingsmuligheter i fare.

Slik vant klientene fram

Her måtte det gjøres et omfattende arbeid med historiske kart, eldre erklæringer, fradelinger og kjøpekontrakter over flere tiår. Lagmannsretten la uttrykkelig vekt på at den omtvistede veistubben var sammenfallende med en eldre gårdsvei som kunne spores tilbake til kartmateriale fra 1924, og at dokumentene fra 1974 og 1990 var sentrale for å avklare rettighetsforholdene.

Det avgjørende rettslige punktet var at lagmannsretten kom til at den omtvistede veistubben var en del av den «bestående vei over eiendommen» etter en erklæring fra 1974. Retten slo fast at denne bestående veien også omfattet veistubben, at den var ment som felles vei for fremtidig utskilte tomter, og at senere eiere var bundet av dette. Dermed falt store deler av motpartens argumentasjon bort.

Lagmannsretten la også vekt på at kjøpekontrakten ved senere salg av eiendommen uttrykkelig ga «veirett i eksisterende vei», og at denne måtte forstås i sammenheng med erklæringen fra 1974. Retten avviste samtidig at naboeiendommen hadde noen eksklusiv rett til den omtvistede veistubben. Tvert imot konkluderte lagmannsretten med at veiretten besto, og at klientene hadde krav på å bruke adkomsten også i forbindelse med seksjonering og videre bruk av eiendommen.

Full seier i lagmannsretten

I jordskifteretten var utfallet bare en begrenset veirett knyttet til den bruken som allerede ble utøvd. Det var ikke tilstrekkelig. Saken ble derfor anket videre. I lagmannsretten fikk klientene fullt gjennomslag for sitt prinsipale syn. Retten slo enstemmig fast at det forelå gjensidig veirett til "veistubben".

Resultatet ble ikke bare full avklaring av veiretten. Motparten ble også dømt til å betale 120 000 kroner i sakskostnader for lagmannsretten, og dekke egne kostnader for jordskifteretten i tillegg til lovbestemte utgifter i begge instanser. Det understreker hvor fullt og tydelig klientene vant frem.

Tidlig bistand er avgjørende

Hos Advokatfirmaet Robertsen vet vi hvor fort slike saker kan eskalere dersom de ikke håndteres riktig fra starten. Nettopp derfor er det så viktig å få inn riktig advokat tidlig. I mange tilfeller klarer våre eiendomsadvokater å roe ned konflikten og fremforhandle løsninger. Kommer vi tidlig inn i saken, kan det som ellers kunne endt i retten, ofte løses langt enklere – i beste fall over en kaffekopp med naboen. I denne saken kom vi først inn da konflikten allerede var brakt videre til lagmannsretten. Da var saken for lengst forbi punktet hvor partene var villige til å finne en minnelig løsning selv.

Nettopp derfor illustrerer saken også hvor viktig det er å reagere tidlig. Har du havnet i en tvist om veirett, adkomst, grense eller andre naborettslige spørsmål, kan riktig juridisk bistand på et tidlig tidspunkt være forskjellen på en håndterbar løsning og en langvarig konflikt gjennom flere instanser i rettsapparatet.