Følgeskader etter klemskade ble ikke godkjent som yrkesskade

Trygderetten kom til at ribbeinsbrudd og håndskade etter fall ikke kunne godkjennes som følgeskader av en tidligere godkjent klemskade i beinet. Den opprinnelige skaden ga ikke rett til menerstatning, og skadelidte forsøkte å få lagt til følgeskadene for å bli tilkjent menerstatning.

Krav om godkjenning av følgeskader

En lastebilsjåfør ble i januar 2021 påført en klemskade i venstre bein, som ble godkjent som yrkesskade. I desember 2023 og februar 2024 falt han ved to anledninger og pådro seg henholdsvis ribbeinsbrudd og skade i høyre hånd. Han anførte at fallene skyldtes balanseproblemer som følge av den godkjente yrkesskaden.

Ikke rett til menerstatning

Den varige medisinske invaliditeten for klemskaden i venstrebein ble vurdert til å ligge under minstegrensen på 15 prosent. Vilkårene for menerstatning etter ftrl. § 13-17 var dermed ikke oppfylt. Spørsmålet var om følgeskadene kunne øke den varige medisinske invaliditeten.

Yrkesskaden var ikke hovedårsak til de nye skadene

Retten tok utgangspunkt i at følgeskader av godkjente yrkesskader – sekundære yrkesskader – kan godkjennes etter langvarig praksis, men at den primære yrkesskaden må være hovedårsak til følgeskaden. Retten viste at tidligere har Høyesterett lagt til grunn at indirekte skade årsaker ikke generelt kan utelukkes som hovedårsak, men at betydningen av yrkespåvirkningen svekkes jo lengre årsakskjeden er.

Etter en konkret vurdering fant retten at fallene i seg selv utgjorde den vesentlige årsaken til de nye skadene. Retten sammenliknet med en annen avgjørelse, men kom til at sakene skilte seg fra hverandre på sentrale punkter.

Sammenlikning med TRR-2010-1135

I den tidligere avgjørelsen, TRR-2010-1135, hadde en person fått godkjent et beinbrudd som yrkesskade. Kort tid etter, mens det skadede beinet fortsatt var gipset, falt vedkommende og brakk det andre beinet. Trygderetten godkjente det nye beinbruddet som følgeskade, fordi den opprinnelige yrkesskaden – og begrensningene den medførte – ble ansett som hovedårsaken til det nye fallet.

I den aktuelle saken var situasjonen en annen. Her skjedde fallene i 2023 og 2024, altså flere år etter den opprinnelige klemskaden i 2021. Retten la vekt på at den ankende part etter så lang tid måtte anses mer vant til sin situasjon og hadde hatt mulighet til å tilpasse seg, sammenliknet med personen i TRR-2010-1135 som fortsatt gikk med gips. Tidsforløpet førte til at den primære yrkesskaden fikk en mindre fremtredende plass i årsaksbildet, og fallene ble i stedet ansett som selvstendige hendelser – utslag av dagliglivets risiko – snarere enn en direkte følge av den opprinnelige skaden.

Retten bemerket også uttrykkelig at TRR-2010-1135 trolig er «i ytterkant» av når det er grunnlag for å godkjenne en følgeskade.

Hva kan vi lære av denne kjennelsen?

Kjennelsen klargjør flere forhold som er viktige i saker om følgeskader:

Tid svekker årsakssammenhengen. Jo lenger tid det går mellom den opprinnelige yrkesskaden og den nye hendelsen, desto vanskeligere er det å få godkjent den nye skaden som følgeskade. Retten forutsetter at den skadelidte over tid tilpasser seg situasjonen, slik at nye fall eller uhell lettere anses som utslag av dagliglivets risiko enn som en konsekvens av yrkesskaden.

Flerleddet årsakskjede krever grundig dokumentasjon. Når sammenhengen mellom primærskade og følgeskade er indirekte – for eksempel at en beinskade gir balanseproblemer som igjen fører til fall – stilles det strengekrav til dokumentasjon av hvert ledd i årsakskjeden. Det holder ikke å påberope en generell forklaring; sammenhengen må sannsynliggjøres konkret.

TRR-2010-1135 er et grensetilfelle. Retten signaliserer at den eldre avgjørelsen, der et nytt beinbrudd kort tid etter gipsing ble godkjent, ligger i ytterkant av hva som kan aksepteres.

Typetilfellene har ulik tyngde. Kjennelsen systematiserer tre hovedgrupper av følgeskader: direkte belastningsskader, behandlingskomplikasjoner og nye ulykkesartede hendelser. Den siste gruppen – der yrkesskaden forklarer en ny ulykke – er vanskeligst å få godkjent, fordi nye hendelser ofte har alternative forklaringer.

‍

Les hele kjennelsen:

Saken gjelder: Yrkesskade Ménerstatning vedyrkesskade ftrl. § 13-17.

KJENNELSE:

Saken gjelder 1) krav om godkjenning av følgeskadeav allerede godkjent yrkesskade, og 2) krav om menerstatning.

Den ankende part er A, født [00.00.1982]. Han var i2021 i arbeid som lastebilsjåfør. Den 22. januar 2021 var han utsatt for enarbeidsulykke der venstre bein kom i klem. Nav familie- og pensjonsytelsergodkjente i vedtak 28. juni 2021 «brudd i distal ende av skinneben, venstrelegg» som yrkesskade.

Den 26. august 2022 satte den ankende part fram kravom menerstatning. Kravet ble avslått i vedtak 29. august 2022, fattet av Nav ogfamilie- og pensjonsytelser. Begrunnelsen var at han fortsatt var underbehandling. Han ble oppfordret til å sette fram nytt krav senere, dersomplagene vedvarte etter planlagt behandling og operasjon.

Nytt krav om menerstatning ble satt fram 6. februar2023. Ved brev fra Nav 26. januar 2024 ble den ankende part bedt om, blantannet, å beskrive de varige helseplagene han hadde som følge av yrkesskaden.Den 22. februar 2024 skrev A til Nav at han på grunn av balanseproblemer pågrunn av yrkesskaden i venstre bein, hadde pådratt seg brudd i ribbein og tofingre. Dokumentasjon fra sykehus i Polen omtaler, i norsk oversatt versjon, atden ankende part den 19. februar 2024 rapporterte skade på høyre hånd etter åha snublet.

Nav innhentet spesialisterklæring i forbindelse medsaksbehandlingen av kravet om menerstatning. Erklæring fra spesialist iortopedisk kirurgi forelå 28. juni 2024. I erklæringen ble arbeidsulykken den22. januar 2021 nevnt, det samme ble skaden på høyre hånd i februar 2024. Itillegg kom det fram at den ankende part natt til 9. desember 2023 haddesnublet og falt i en trapp, og pådratt seg brudd i tre ribbein på venstre side.Disse hadde grodd.

Nav familie- og pensjonsytelser fattet 12. juli 2024to vedtak.

For det første avslag på godkjenning av skaden ihøyre hånd i 2024 som følgeskade av yrkesskaden i venstre bein 2021.Begrunnelsen var at den godkjente yrkesskaden ikke var hovedårsak tilhåndskaden.

For det andre avslag på kravet om menerstatning fra2023. Begrunnelsen var at varig, yrkesskaderelatert medisinsk invaliditet var12,5 prosent. Det var under minstegrensen på 15 prosent for å ha rett tilmenerstatning.

Etter klage kom Nav klageinstans 6. mai 2025 tilsamme resultat i både spørsmålet om følgeskade og spørsmålet om menerstatning.Klageinstansen mente at heller ikke ribbeinsbruddene i 2023 kunne godkjennessom følgeskade. A anket til Trygderetten 19. mai 2025.

Ankemotparten vurderte det påankede vedtaket på nytti samsvar med trygderettsloven§ 13, menfant ikke grunn til å endre vedtaket. Nav klageinstans forberedte saken forbehandling i Trygderetten og utarbeidet et oversendelsesbrev datert 28. august2025 med en framstilling av saksforholdet og partenes anførsler. Den ankendepart fikk tilsendt oversendelsesbrevet med frist for å uttale seg, men kom ikkemed ytterligere merknader i saken. Saken ble sendt til Trygderetten 29.september 2025.

Partenes syn på saken

Den ankende part har i korte trekk gjortgjeldende:

Nav har uriktig lagt tilgrunn at fallene i seg selv er hovedårsaken til de nye skadene på høyre hånd ogribbein på venstre side. Når yrkesskaden med nedsatt funksjonsevne utløser etfall, kan ikke Nav ensidig peke på selve fallet som en selvstendig årsak ognekte å godkjenne følgeskadene. Man må se på den bakenforliggende årsaken tilskadehendelsen. I vår sak er det klart at den ankende part hadde betydeligebalanseproblemer etter yrkesskaden i 2021. Dette er dokumentert medisinsk. Navhar uriktig unnlatt å legge avgjørende vekt på den innhentedespesialisterklæringen. Vilkårene for godkjenning av følgeskader er oppfylt.

Videre er det anført at denankende part har krav på menerstatning. Det er vist til den innhentedespesialisterklæringen, der ble konkludert med varig medisinsk invaliditet på 15prosent. Nav har urettmessig avvist en relevant erklæring fra spesialist i Polen,som vurderte den varige medisinske invaliditeten til 20 prosent. Dennespesialisterklæringen er ikke «uklar», slik Nav har lagt til grunn.

Den ankende part har lagtned påstand om at klageinstansens vedtak oppheves, og at den ankende part harrett til menerstatning.

Ankemotparten har i lagt ned påstand omat det påankede vedtaket stadfestes og i korte trekk gjort gjeldende:

Følgeskade av godkjentyrkesskade kan også godkjennes som yrkesskade. Den godkjente yrkesskaden måvære hovedårsak. Det er ikke rom for delvis godkjenning av følgeskader/ bruk avet fordelingsprinsipp. Brudd i beinet i januar 2021 er imidlertid ikke hovedårsaktil brudd i ribbein i desember 2023 eller skade på høyre hånd i februar 2024.Selv om det ikke kan utelukkes at den nedsatte funksjonen som følge avyrkesskaden har bidratt til at den ankende part falt, er det fallet som erhovedårsaken til de nye skadene.

Vilkårene for menerstatninger ikke oppfylt. Ankemotpartens vurdering er at den innhentedespesialisterklæringen gir en forsvarlig vurdering av varig medisinskinvaliditet av den ankende parts plager opp mot invaliditetstabellen.Spesialisten kom til at varig medisinsk invaliditet er 15 prosent, men detinkluderer varig medisinsk invaliditet for fingerskaden, som det altså ikke ergrunnlag for å godkjenne. Riktig invaliditetsgrad for den godkjente yrkesskadener 12,5 prosent, som er under minstegrensen på 15 prosent.

Rettens vurdering

Retten har kommet til atanken ikke fører fram.

Spørsmålet omgodkjenning av følgeskader

Retten skal først ta stilling til om ribbeinsbrudd i desember 2023 ogskade på høyre hånd i februar 2024 kan godkjennes som følgeskade av yrkesskadenpå venstre bein fra 2021.

Retten viser til at det som etter ordlyden i folketrygdloven §13-3 første ledd kan godkjennes som yrkesskade, er«personskade, en sykdom eller et dødsfall som skyldes en arbeidsulykke somskjer mens medlemmet er yrkesskadedekket». Her er det altså tale om yrkesskadersom direkte skyldes arbeidsulykken. Dette omtales gjerne som primæreyrkesskader. I tillegg kan følgeskader av godkjente yrkesskader – sekundæreyrkesskader – også godkjennes som yrkesskader. Dette følger ikke direkte avloven, men av langvarig praksis. I følgeskadetilfellene må den primæreyrkesskaden være hovedårsak til følgeskaden. Har yrkesskaden bidratt iårsaksbildet, men uten å være hovedårsak, er det ikke grunnlag for godkjenningav noen del av følgeskaden. Se dom fra Høyesterett HR-2024-2272-A med videre henvisninger omdisse rettslige utgangspunktene.

I mange saker fra Trygderettens praksis er sammenhengen mellom denprimære og sekundære skaden er nokså direkte, ved at selve belastningen av denprimære skaden hevdes å ha ført til den sekundære.

Samtidig er det klart at godkjenning av følgeskade er ikke er utelukketbare fordi den primære yrkesskaden har virket inn mer indirekte, gjennom enårsakskjede med flere ledd. Retten viser til Høyesteretts dom i HR-2024-2272-A,avsnittene 45 til 48, der det i avsnitt 48 ble oppsummert slik:

«På denne bakgrunn ser jeg det slik at indirekte skadeårsaker ikkegenerelt kan utelukkes som hovedårsak til følgeskader. En annen sak er atbetydningen av yrkespåvirkningen som årsaksfaktor vil kunne svekkes hvisvirkningen har skjedd gjennom flere ledd. Betydningen av en slik flerleddetårsaksrekke må vurderes konkret i den enkelte sak.»

Læren om godkjenning av følgeskader er som nevnt utviklet gjennompraksis. Derfor er det ikke veiledning i lovens ordlyd eller forarbeider omhvordan lengre årsakskjeder bak det som kreves godkjent som følgeskade, skalbedømmes rettslig. Det er også lite veiledning å finne i rettspraksis, utoverHøyesteretts påpekning av at vurderingen må gjøres konkret i den enkelte sak,og at betydningen av yrkespåvirkningen svekkes jo lengre årsakskjeden er. Deter også begrenset veiledning å finne i Trygderettens praksis. Praksis viserlikevel at spørsmålet oppstår i ulike typetilfeller:

I noen situasjoner fører belastningen av en følgeskade direkte til enny følgeskade, som i TRR-2021-1219 (tinnitus og psykiskelidelser, godkjent). Eller risiko ved nødvendig medisinsk behandling girfølgeskader, som i HR-2024-2272-A (forverring avgrunnlidelse, godkjent). Se også TRR-2019-944/ LB-2020-16673, der hjerneskade etteroperasjon for yrkesskade under dissens ikke ble godkjent som yrkesskade avTrygderetten. Etter søksmål la partene ned felles påstand om ugyldighet ilagmannsretten, fordi nye opplysninger gjorde at Nav mente det var grunnlag forgodkjenning av hjerneskaden som følgeskade. På den andre siden ble skulderskadeunder fysioterapibehandling for yrkesskade ikke godkjent i TRR-2010-121, fordi selve behandlingenble vurdert som hovedårsak. Tilsvarende vurdering ble gjort i TRR-2019-803, som gjaldt feilbehandlingunder operasjon for yrkesskade. Se også TRR-2021-1463 (smertetilstand etteroperasjon, ikke godkjent) med videre henvisninger. På denne bakgrunn er retten,når det gjelder følgeskader som kan knyttes til behandling for en primæryrkesskade, enig i det følgende fra Arbeids- og velferdsdirektoratets rundskrivR13-00 punkt 2.4, omarbeidet i juni 2025:

«Et annet eksempel, er der en godkjent yrkesskade fører til behandling,eller avslutning av behandling, som igjen fører til en ny skade. I sliketilfeller vil behandlingen eller avslutningen av denne være et nytt ledd iårsaksrekken, der det må vurderes konkret hva som utgjør hovedårsaken til dennye skaden. Det må altså tas en konkret vurdering av hvor stor del avårsaksbildet den godkjente yrkesskaden eller yrkessykdommen utgjør, målt oppmot andre årsaksfaktorer. Skade som følge av en operasjon vil for eksempelenklere kunne godkjennes som en følgeskade dersom skaden er en ventet utviklingav operasjonen enn i tilfeller der det har skjedd en mer uventet feil underoperasjonen. Dette fordi feilen som har skjedd vil utgjøre en ny selvstendigårsaksfaktor. Vurderingen må i alle tilfeller gjøres konkret ut fra denaktuelle situasjonen.»

I andre situasjoner kan den primære yrkesskaden være en forklaring påen ny ulykkesartet hendelse. Også skader som følge av den nye ulykkesartedehendelsen kan, etter en konkret vurdering, ha sin hovedårsak i den primæreyrkesskaden, som i TRR-2010-1135 (beinbrudd, godkjent) og TRR-2011-2014 (brannskade, godkjent). Menpåvirkningen fra yrkesskaden har skjedd gjennom flere ledd, og vurderingenkompliseres ytterligere av at ulykkesartede hendelser som også kan være utslagav dagliglivets risiko, ofte kan ha mulige alternative eller medvirkendeårsaker.

I vår sak kan rettens konkrete vurdering sammenfattes slik:

Det er klart at yrkesskaden i venstre bein fra 2021 i seg selv ikke harpotensiale til å direkte forårsake ribbeinsbrudd eller skade på høyre hånd.Spørsmålet er om yrkesskaden likevel, gjennom fallene i desember 2023 ogfebruar 2024, er hovedårsak til de sist tilkomne skadene. Poenget fra denankende parts side er kort oppsummert at yrkesskaden i venstre bein gavbalanseproblemer, som førte til at han falt og skadet seg.

Omstendighetene rundt de to fallsituasjonene er omtalt ispesialisterklæringen Nav har innhentet i saksbehandlingen av kravet ommenerstatning. Fallet i desember 2023 er omtalt slik:

«Natt til den 09.12.2023 oppsøker han akuttavdeling på sykehus i Polen([sykehus]) etter å ha snublet og falt i trapp. Det påvises ribbensbruddvenstre side, ribben nr 9, 10 og 11. Disse har grodd og han har ikke plager fradenne hendelsen nå.»

Fallet i februar 2024 er omtalt slik:

«Snublet, falt og skadet høyre hånd, 4. og 5. finger 20.02.2024. Påvistbrudd i lillefinger høyre hånd, proximale interphalangeal-ledd (PIP-ledd).Redusert bøyefunksjon i PIP-leddet. Fingeren er til stadighet i veien og støterborti ting i nærheten. Skadelidte mener at han snublet og falt som følge avustøheten han har fått etter bruddskaden i venstre ankel og at skaden i høyrelillefinger derfor henger sammen med skaden i venstre ankel.»

I spesialisterklæringen av 28. juni 2024 heter det under spesialistensvurdering:

«Skadelidte pådro seg en alvorlig bruddskade i ankel/legg 22.01.2021.Følgetilstand (sequele) etter slike brudd med smerter og redusert funksjon ervelkjent (ref. 1). Det foreligger en mest sannsynlig årsakssammenheng mellomskaden 22.01.2021 og følgetilstanden med smerter og redusert funksjon i venstrelegg/ankel samt samt som skadelidte søker menerstatning for. Sakkyndige kanikke se at det foreligger konkurrerende årsaker til plagene. Når det gjelderskaden i høyre 5. finger som tilkom etter at han snublet med venstre fot20.02.2024. Årsaken til denne fallskaden er mest sannsynlig redusert funksjon ivenstre ankel.»

Retten bemerker at spesialistens vurdering av at det ikke erkonkurrerende årsaker til plagene, knytter seg til venstre bein, men ikke mer.At det på dette punkt ikke finnes konkurrerende plager, er retten enig i. Detkaster imidlertid ikke lys over spørsmålet om hvordan årsaken til håndskaden,eller ribbeinsbruddene, skal bedømmes rettslig.

Situasjonen er at den ankende part om lag tre år etter arbeidsulykken i2021, falt og skadet seg to ganger. At han har varige plager i venstre bein, erklart. Men gitt tidsforløpet fra januar 2021 til fallene, og uklarhetene rundthendelsesforløpene ved disse fallene, mener retten at det det er mestnærliggende å anse fallene i seg selv som selvstendige årsaksfaktorer. At denankende part selv knytter fallene til følgene yrkesskaden, kan etter rettenssyn ikke være avgjørende. Spesialistens vurdering av at fallet i februar 2024må knyttes til yrkesskaden er kortfattet og basert kun på den ankende partsegne opplysninger om situasjonen, og kan heller ikke tilsi en annen konklusjon.Fallene må da etter rettens syn klart anses som hovedårsakene til skadene somoppsto. Dette betyr at den godkjente yrkesskaden i venstre bein ikke er dendominerende årsaken, og dermed ikke hovedårsak. Følgeskadene kan derfor ikkegodkjennes som yrkesskader.

Retten er klar over at saken har visse likhetstrekk med TRR-2010-1135 (beinbrudd), der retten komtil at det var grunnlag for godkjenning av følgeskade. Det tilsier etterrettens syn ikke en annen konklusjon. Dels fordi sakene ikke er helt like. I2010-saken var venstre bein fortsatt gipset kort tid etter første beinbrudd, dabeinbrudd nummer to inntraff i høyre fot. I vår sak skjedde fallene i 2023 og2024 flere år etter arbeidsulykken i januar 2021. Retten mener det må leggestil grunn at den ankende part derfor var mer vant til situasjonen og haddekontroll over den, enn den ankende part i 2010-saken. Det virker inn påvurderingen av hvor stor del av årsaksbildet den primære yrkesskaden har.Retten mener også at TRR-2010-1135 trolig er i ytterkant avnår det er grunnlag for å anse en yrkesskade som hovedårsak til en følgeskade.Avgjørelsen er konkret og kortfattet begrunnet.

På denne bakgrunn har retten har kommet til at ribbeinsbrudd og skadepå høyre hånd, som følge av fall i desember 2023 og februar 2024, ikke kangodkjennes som følgeskader av den godkjente yrkesskaden i venstre bein frajanuar 2021.

Kravet ommenerstatning

Retten skal ta stilling til om den ankende part har krav påmenerstatning.

Folketrygdloven §13-17 første ledd fastsetter at et medlem av folketrygden somblir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til årligmenerstatning som løper så lenge vedkommende lever. Bestemmelsens andre leddgir departementet kompetanse til å gi forskrift, noe som er gjort ved forskrift ommenerstatning ved yrkesskade av 21. april 1997 nr. 373. Det følger av forskriften § 3 at ved lavere varigmedisinsk invaliditet enn 15 prosent, foreligger ikke rett til menerstatning.

Retten kan som del av sin begrunnelse vise til tidligere vedtak elleroversendelsesbrev i saken, jf. trygderettsloven§ 21 fjerde ledd andre setning. I ankemotpartensoversendelsesbrev heter det:

«Det er kun godkjente yrkesskader som kan gi rett på menerstatning. Deter derfor «brudd i distal ende av skinneben, venstre legg» som kan utgjøregrunnlag for menerstatning.

I spesialisterklæringen fra dr. B fremgår det at den ankende part vedundersøkelse haltet på venstre ben, og at han hadde nedsatt funksjon i venstrefot. Skaden ble håndtert i tråd med medisinsk praksis, og etter at den ankendepart ble skrevet ut fra sykehuset dro han til Polen. Det er uklart hvor tettoppfølging den ankende part fikk i Polen, men ut fra dokumentasjonen somforeligger vurderer dr. B at rehabiliteringen og fjerningen avosteosyntesematerialet i Polen var i tråd med medisinsk praksis. Bruddet haddegrodd, men til tross for det hadde den ankende part fått varige plager. Dr. Bvurderer at plagene etter 3,5 år mest sannsynlig hadde stabilisert seg. Det varanbefalt videre rehabilitering i form av fysioterapi for å vedlikeholdefunksjonen, og det var en mulighet for å avstive leddet dersom plagene tilsadet.

Hva gjelder varig medisinsk invaliditet, vurderer dr. B at det ernaturlig å se hen til invaliditetstabellens punkt 4.6.1 og 4.6.4, som gjelderankelleddsartrodese/ankylose og artrose som utvikles som skadefølge eller pågrunn av dårlig protese. Han viser til at den ankende part ikke har utført enavstiving av ankelleddet, men at han hadde en funksjon og smerter som hanvurderte som dårligere enn for pasienter som har gjennomgåttavstivningsoperasjon. Han legger derfor til grunn en varig medisinskinvaliditet på ti prosent.

Dr. B viser videre til invaliditetstabellens punkt 4 der det fremgår atden varige medisinske invaliditeten kan justeres opp med inntil ¼ vedbetydelig, ekstraordinær smerte, trofiske forstyrrelser, arrforandringerog/eller sensibilitetstap. Han vurderer at dette er aktuelt i den ankende partssak, og legger til ¼, noe som utgjør 2,5 prosent. Total varig medisinskinvaliditet for den godkjente yrkesskaden utgjør dermed 12,5 prosent.

Nav klageinstans vurderer at dr. B har gjort en forsvarlig vurdering avvarig medisinsk invaliditet av den ankende parts plager opp motinvaliditetstabellen. Ettersom plagene ikke har et direkte punkt i tabellen, erdet korrekt tatt utgangspunkt i sammenlignbare punkter. Nav klageinstansvurderer derfor at vurderingen kan legges til grunn.

Den ankende part har anført at dr. B har vurdert den varige medisinskeinvaliditeten til 15 prosent. Dr. B sin vurdering av den ankende parts totalevarig medisinsk invaliditet er satt til 15 prosent, men dette er inkludertvarig medisinsk invaliditet for fingerskaden. Ettersom denne skaden ikke kanutgjøre grunnlag for menerstatning, kan ikke den varige medisinskeinvaliditeten for fingerskaden inngå i vurderingen av menerstatning. Navklageinstans legger derfor vurderingen som gjelder for den godkjenteyrkesskaden til grunn.

Den ankende part har videre anført at spesialist fra Polen har vurdertden varige medisinske invaliditeten til å være 20 prosent. I skriv fraspesialist i ortopedi, og traumatologi, dr. C, er det satt en skadestørrelse på20 prosent. Det er imidlertid uklart hva som ligger i denne vurderingen, og detkan ikke legges til grunn at den er i samsvar med invaliditetstabellen. Når dr.B har tatt en vurdering som er i tråd med invaliditetstabellen, vurderer Navklageinstans at denne må legges til grunn. Vi legger derfor ikke avgjørendevekt på skrivet fra dr. C.

Nav klageinstans konkluderer med dette at den ankende parts yrkesskademedfører en varig medisinsk invaliditet på 12,5 prosent, oppjustert til 13prosent. Dette er under 15 prosent, og den ankende part har derfor ikke rett påmenerstatning.»

Dette er retten i store trekk enig i. Retten legger til at ortopedenhar sammenlignet med punkt 4.6.1 ankelleddsartodese/ ankylose som gir varigmedisinsk invaliditet på 10 prosent. Den ankende part har ingen slik avstivetankel. Punkt 4.6.4 gjelder artrose som utvikles som skadefølge eller på grunnav dårlig protese, og da settes varig medisinsk invaliditet etter tabellen iintervallet 5-10 prosent. Den ankende part har ingen påvist artrose per i dag,men har redusert mobilitet og funksjon. Ortopeden har satt varig medisinskinvaliditet til det øvre sjiktet på 10 prosent. Det er etter rettens syn ikkeopplagt at det i tillegg skal oppjusteres med 1/4. De plagene som beskrives erallerede innbakt den opprinnelige VMI-beregningen som er satt til 10 prosent.Uansett når varig, yrkesskaderelatert medisinsk invaliditet ikke opp til minst15 prosent, og vilkårene for menerstatning er derfor ikke oppfylt.

Det er etter rettens syn ikke grunnlag for gruppeopprykk etterforskriften § 3 nr. 3. Det foreligger ikkeindividuelle forhold som fører til at skadefølgen er vesentlig mer byrdefullenn ved et normaltilfelle.

Anken har etter dette ikke ført fram. Det påankede vedtaket stadfestes.

Sakskostnader

Den ankende part har lagt ned påstand om å bli tilkjent sakskostnader.

Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten etter trygderettsloven§ 29 pålegge ankemotparten helt eller delvis åerstatte de nødvendige kostnader som saken har medført for den ankende part.

Da avgjørelsen i ankesaken ikke er til gunst for den ankende part, kansakskostnader ikke tilkjennes.

Slutning:

Vedtak truffet av Nav klageinstans den 6. mai 2025 stadfestes.

‍